Da De Quinceys roman kom ut i 1821 var det britiske imperiet verdens største, og opium var billigere enn brennevin. Dette er forfatterens delvis selvbiografiske fortelling om sin egen gradvise avhengighet av opium. Han rømte fra skolen 16 år gammel. Han havnet i London og tok opium første gang mot tannpine. Det var en utstrakt bruk av opium som legemiddel, men veien var ikke lang derfra og til misbruk for mange. De Quincey skriver om marerittene, frykten og noia, drømmene, minnene og fantasiene. Han klarte selv aldri å kvitte seg med avhengigheten som medførte ødelagt økonomi og flere opphold i gjeldsfengsel. Boken har et forord av Torgrim Eggen.