Mødrene var store og mektige i døtrenes liv, de «skapte og voktet verden». Når døtrene ønsket seg noe, var det mødrene, ikke Vårherre, de måtte be til. Men mødrene kunne også gjøres små, av arrogante funksjonærer på offentlige kontorer, av skolens autoriteter, av overlegne ekspeditriser i fine sentrumsforretninger, og av sin egen frykt for at «klasselukta» skulle avsløre at de hadde adresse «langs de kommunale dotømmernes fjortendaglige rute». Tida, miljøet og samfunnsstrømningene fortelles fram gjennom hverdagslivets små dramaer og gjøremål, og gjennom forholdet mellom selve husmorgenerasjonen i norsk historie og dattergenerasjonen, som etter hvert skulle bli både opprørsk og grensesprengende. Boka kan leses som en hyllest til mødrene fra den gangen, med en sår undertone.