Johan Falkberget levendegjør med denne romanen gruvesamfunnet på Rørosvidda i begynnelsen av det nittende århundre, - et spennende tidsrom i vår historie da krigshendelser ute i verden også griper inn i denne avsides del av landet. Boken er likevel først og fremst en psykologisk roman. Den knytter sitt kristne budskap til en tidløs fortelling om kjærlighet. Romanen er dypt gjennomlevd og personlig - veien er kort mellom liv og diktning for forfatteren. Dette skaper merkelige motsetninger: Både presten og akademikeren Benjamin Sigismund og smeden og den folkelige vismannen Ol-Kanelesa er sjeler "i slekt med min egen", som dikteren sa. Omtalen er utarbeidet av BS.
