Bøkene i Hamsuns vandrertrilogi uttrykker vemod over alderens inntog. "En vandrer spiller med sordin" (1909) er den andre boken om Hamsuns reflekterte vandrerskikkelse. Jeg-personenen og dikteren, som i første bok flyktet fra byen for å søke det tapte paradiset på landet, kommer tilbake til Øvrebø seks år senere. Han har nådd "afblomstringsalderen" og er en passiv og medfølende tilskuer til andres liv. Med sorg blir han vitne til at Falkenbergs barnløse ekteskap havarerer.
