Didrik våkner av at han hører noen som krangler i stua. Han står opp. Gulvet er kaldt, og pysjbuksa for kort. Havskillpadder er den første tanken som streifer ham. Folk flest tror at havskillpadder også kan trekke hode inn i skallet når de blir redde, men det kan de ikke. Havskilpaddene må, i motsetning til andre skilpadder, møte alle farer med hodet ute og øynene åpne. Stemmene nede har fått en helt ny klang. Det er smertefulle skrik. På vei ned, henter han farens revolver, og beveger seg forsiktig ned trappa. Dette er en fortelling om å handle i det kritiske øyeblikket, og om å måtte leve med det etterpå. Det er en historie om sorg og hva det gjør med en familie, om å stå alene, men også om betydningen av venner, familie og veien fra noe som er ensomt til noe som kan deles. Fortelling for mellom-/ungdomstrinnet. Omtalen er utarbeidet av BS.
