En gruppe veteraner fra krigen i det tidligere Jugoslavia er samlet på et stengt høyfjellshotell i Bosnia-Hercegovina for å gjennomgå gruppeterapi i regi av en fredsorganisasjon. Målet er å jobbe seg gjennom traumene ved hjelp av psykodrama. Det hele starter som rolige terapitimer, men den skjøre idyllen avbrytes brått av mennenes voldsomme raseri og stadige mistenksomhet overfor hverandre. Samtidig oppstår vakre øyeblikk av forbrødring gjennom allsang av en gammel slager. Alen Drljevics "Men skal ikke gråte" er en uvanlig krigsfilm, uten skytevåpen, armeer eller slagscener, men desto flere tunge samvittighetsbyrder, posttraumatiske stresslidelser og ubehagelige arr på sjela. Omtalen er utarbeidet av BS.