Han sitter oppe på fjellet og ser ned i dalen der hans kvinne rir til bryllup - med en annen. Han ser at morens hus står i brann. Og at dette faktisk gir flott lysvirkning. Livet blir ikke verdt å leve der nede. Folk famler og strever. Oppe på viddene blir tankene sterke. Hvordan vil du rettferdiggjøre at du trekker deg opp på et høyere utsiktspunkt og ser andre mennesker som småkryp nede i lavlandet? Hva koster det å virkelig ville noe så sterkt at man må avstå fra et normalt familieliv? Ibsen tumler med store spørsmål i dette diktet. Innleser: Bjørn Sundqvist.
