I essaysamlinga «Sorg og song» skriv Lars Amund Vaage om å gi ord til det stumme, om å skrive fram det som er stumt og gjere det til litteratur, til kunst. Han fortel om korleis det opplevast når diktinga blir tolka som vedkjenningslitteratur i det offentlege rom, og han fortel om å skrive - om korleis det ufødde bokbarnet bur som eit dyr i diktaren. Omtalen er utarbeidet av BS.
