Neil Gaimans Havet i enden av veien er en vakker, nostalgisk og litt trist bok. Den er på samme tid både stille og nervepirrende, en dissonans som fungerer godt.
Boken virker til å begynne med som om den ville være en koselig fortelling før den gradvis blir mørkere og mer foruroligende. Det at store deler av boken fortelles fra et barns perspektiv er virkningsfullt da vi ser handlingene gjennom hans øyne og forståelse av det som skjer, samtidig som vi som voksne lesere til tider skjønner ting som barnet ikke oppfatter.
Dersom du liker å lese på engelsk og ønsker en ekstra stemningsfull leseopplevelse anbefaler jeg å bestille den illustrerte utgaven (Elise Hurst) av boken via fjernlån. Dette er utgaven jeg leste, og jeg føler at de særegne bildene tilførte mye til leseopplevelsen.
