Fra midten av 1700-tallet ble norske fornminner - blant annet gravhauger, bautasteiner og middelalderkirker - "oppdaget", beskrevet og fortolket på en ny og systematisk måte. Det var den topografiske litteraturens blomstringsperiode, og et nytt og mer observasjonsbasert kunnskapsideal gjorde seg gjeldende, og påvirket innsamlingsmåte og systematisering. Denne boken er en undersøkelse av hvordan dette arbeidet foregikk, og en analyse av periodens kunnskapssyn og fortidsforståelse. Boken er særlig aktuell for kulturhistorikere, museumsansatte og kulturvernere, for antikvarer, arkeologer og arkivarer, men også for andre med interesse for fornminner og historieforståelse.