Witold reiser fra Polen til Buenos Aires i 1939. Da nyheten om krigens utbrudd når ham bestemmer han seg for ikke å returnere til hjemlandet, selv om dette gjør ham sårbar for desertasjonsanklager. I stedet oppsøker Witold det polske eksilmiljøet på jakt etter både jobb og sosial tilhørighet, hvor han eksponeres for sine landsmenns lammelse og kollektive skyldfølelse. Som alltid hos Gombrowicz står forholdet mellom form og formløshet, gammel og ung, fedre og sønner sentralt. I denne romanen er disse temaene eksplisitt knyttet til nasjon og individ.
