Femten år gammel skyter og dreper Kevin flere av sine medelever, en kantinearbeider og en lærer. Bokens forteller er Eva. Hun skildres som en kald og upersonlig person, men gjennom de mange brevene til sin fremmedgjorte ektemann, får man sympati med henne. I disse forteller hun om episoder i Kevins oppvekst og stiller selv spørsmålet om hvorfor Kevin myrdet. Skyldes det Evas oppdragelse eller er det et resultat av Kevins personlighet? Romanen lar leseren sitte igjen med spørsmål som: Finnes det medfødt ondskap? Hvorfor får man barn? Kan man virkelig forstå sine barn?
